SPISESTUEN PÅ BOGSTAD II
Vi fortsetter historien om Spisestuen der vi slapp i januarbloggen.
Nini og Westye Egeberg i spisestuen sommeren 1905. Legg merke til svenskeovnen ved veggen mellom dem.
Det trakk alltid kaldt i Spisestuen.
I 1939 ble det oppdaget at sydveggen var ved å falle ned.
Huset Peder Anker kjøpte i 1773 var en tømmebygning. Anker utvidet det med en fløy på hver side og dekket den gamle delen med en kappe av halve murstein. Ulykken ville at kalken i mursteinen fikk tømmeret til å forvitre. Veggen mot parken ikke bare i Spisestuen, men også i de tilstøtende værelser, Havestuen og Fruens Stue, måtte rives og bygges opp på nytt. Denne gangen i solid mur. Carsten Hopstock skriver sement.
Spisestuen i dag
Rommene fikk parkettgulv. Svenskeovnen i Spisestuen ble fjernet og erstattet med en jernovn, en såkalt Vestalinneovn. Den ble ikke tilkoblet, da man hadde fått sentralfyring i 1915, men det var naturlig å fylle ovnsnisjen. Vestalinnen står der som en jernskulptur, et minne om Bærums Verk og kunstneren Hans Michelsen.
Alle oppholdsrommene i «Bel Etagen» beholdt ovn eller peis, selv om de ikke lenger var i bruk. I 1913 hadde hovedhuset på Ljansbruket brent ned til grunnen forårsaket av en pipebrann. Det hadde satt en støkk i alle eiere av gamle ovnsfyrte hus. Westye Egeberg hadde gjennomgått Bogstad for sin svigerfar og oppdaget at noen av bjelkene på loftet var helt svartbrente. Dette hadde satt en støkk i familien. Man ansatte en nattevakt, som gikk med hund gjennom huset to ganger hver natt for å passe på.
En gang jeg hadde omvisning for en stor gruppe, ble jeg spurt om det spøkte på Bogstad. Jeg trodde ikke det. «Jo», sa en dame blant publikum, «Jeg er vokst opp i sidebygningen her og har selv sett en mann gå gjennom låste dører med en svart hund. Jeg fortalt det til min far, men han sa at det skal ikke du bry deg om». Jeg ble stum!
Arkitekt Arneberg bisto ved rehabiliteringen i 1939, slik han hadde gjort ved ombyggingen i 1915. Han hatet «snusbrunt» eller «venteværelse brunt» som han kalte det og veggene fikk nå sin grønne farge. Taket ble hvitmalt. De mørke stolene ble skiftet ut.
Arneberg fant gustavianske stoler rundt om i huset. Nå ble de tatt i bruk i Spisestuen.
Lysekronen
Lysekronen ble kjøpt hos antikvitetshandler Kaare Berntsen, som sa den kom fra Storhamar gård og at den skrev seg fra Eidsvoll. Usannsynlig er det ikke, siden Storhamar i sin tid var eiet av Erik Anker, sønn av Carsten Anker på Eidsvoll. Regningen på lysekronen finnes i arkivet på Bogstad og den kostet 500 kroner. Billig? På den tiden kunne man få et lite hus på Sørlandet for den prisen.
Takk for de "små" - og utrolig fine og lærerike historiene om Bogstad, rommene, gjenstander, familien - og tiden de levde i :)
SvarSlett