Innlegg

Bilde
Familien Winches våpen MER OM KRISTIAN IV OG KAREN ANDERSDATTER Yngvar Hauge skrev et to binds verk om Bogstad i 1955.  Derfra har vi hentet fotografi av Karen Andersdatters bilde med undertekst. Hauge skriver at hun ble senere gift med biskop Niels Simonsen Glostrup. Det er feil. Men hun var forlovet med ham da hun traff Christian IV i 1613 og ble tatt med til slottet, i følge Dansk Biografisk Leksikon. Året etter  giftet Glostrup seg med Karens søster, Anna Andersdatter Wincke. I 1617 ble han biskop i Oslo. «Karen Andersdatter, kongens elskerinne, mor til Hans Ulrich Gyldenløve. Hun ble senere gift med biskop Niels Simonsen Glostrup i Christianina.» Sitat Yngvar Hauge I Dansk Biografisk Leksikon står det at Karen Andersdatter forlot hoffet som følge av at Christian IV giftet seg med Kirsten Munk. Christian IV Men kongen glemte ikke Karen, hun fikk flere bygårder i København og han sørget for at hun og sønnen Hans Ulrik Gyldenløve fikk en årlig pengesum. Men så i 1640 ville Karen g
Bilde
KRISTIAN IV  I KONGEVÆRELSET   I Kongeværelset finnes maleriene av Christian IV (1577–1648) og hans elskerinne Karen Andersdatter Wincke (ca. 1595–1673) I «Slægten Aall» av Haagen Krog Steffens er «Nicolas Berghs Vaabenbog» inkludert. I denne finnes en beretning om Karen Andersdatter, som vi gjengir. Hun var søster av oldemoren til Benedicta Henrikka Bergh (1714–1748), som var Niels Aalls (1702–1784) andre hustru. Niels Aall kom til Norge som 10-åring fra London i 1712 og ble stamfar til familien Aall i Norge . I et bryllup i København 27. Februar 1613 danset kong Christian med Karen Andersdatter og tok henne med i sin vogn til slottet, hvor hun ble noen års tid.       Den 20. Desember 1613 fødte hun datteren Dorothea Elisabeth Gyldenløve på Koldinghus. Datteren døde 3. Juni 1615.  «Anno 1615 den 10. Martii blev fru Karen Wincke forløst med Hans Ulrich Gyldenløve paa Cronenborgs Slott og Kom Han til Daaben den 19. dito.» Anno 1616 den 10. April etter at hun hadde vært ved hoffet i
Bilde
Statuett av Christian IV (1577–1648 skåret i elfenbein av Olaf Olafsen Glosimodt (1822–1901) Foto: Ida Lützow-Holm CHRISTIANIA   Godt nytt år kjære følgere! I år kan vi feire at det er det 400 år siden Christian IV beordret Oslo flyttet og ga byen navnet Christiania.   Det gamle Oslo lå på østsiden av Bjørvika under Ekeberg og var anlagt av Harald Hardråde (1015–1066) omkring 1050 mente man i 1950, og feiret 900 års jubileum. Senere kom man til at byen måtte være anlagt allerede år 1000 og det gjorde at man kunne feire 1000-års jubileum i 2000! Under Håkon V (1299–1319) ble Oslo hovedstad. Han påbegynte Akerhus festning og i løpet av middelalderen var det blitt et omfattende borganlegg. Etter den ødeleggende brannen i 1624 (påsatt av svenskene?) bestemte Chr. IV at byen skulle flyttes inn under murene til festningen. Den nye byen fikk rektangulært gatenett som i hovedsak har overlevd til i dag, også kalt Kvadraturen. Det ble også innført murtvang.      Oslo skiftet navn til Christiani
Bilde
OVNSSKJERMBRETT På 1800-tallet var det alminnelig med et skjermbrett foran ovnen eller kaminen. Hensikten var å spre varmen. Strålevarme var dessuten uheldig for damenes sminke. Skjermbrettene var ofte i brodert tekstil montert i en ramme. På Bogstad er det bevart fire praktstykker.   Når man går museumsrunden støter man på det første ovnsskjermbrettet i Blåkabinettet.  Her er det brukt matelassé teknikk, som får druene til å stå ut, så de virker nesten ekte. Noen av blomstene er applikert og andre brodert. Det virker svært naturtro. Rammen i mahogni står til empiremøblement i rommet. Foran ovnen i Rødkabinettet er det et skjermbrett  brodert med små korssting på kanvas eller stramei. Stingene i midtmotivet er halvparten så store som i resten av broderiet, muligens i petit points som er halve korssting.  Slike broderier var arbeid som man kunne få kjøpt som arbeidssett.  Midtmotivet med de små stingene var gjerne ferdig sydd. Resten av  motivet var trukket opp med tråder i rik
Bilde
Kjerrat 1 rekonstruer t KJERRATENS VIRKETID «Kjerraten var Peder Ankers stolthet, men Bogstadkonsernets bekymring. Det var ikke Ankers skyld at det storstilte anlegget, som hadde kostet 33 000 riksdaler, aldri ble noen økonomisk suksess, selv om den var i bruk mellom 1807 og 1850.»   (Gunnar Jerman: Løvenskiold-Vækerø. En familiebedrift gjennom 355 år)              Ytre årsaker var grunn til at lønnsomheten ikke ble som forventet. Danmark-Norge kom i krig mot England, som var et de de store eksportmarkedene for trelasthandelen. På grunn av blokade kunne ikke tømmeret skipes ut.  Utskiping av tømmer, Vækerø Etter krigen var konjunkturene nedadgående. Kjerraten ble holdt i drift i Grev Wedels levetid. På grunn av sviktende salg, vedlikeholdsutgifter og stor gjeld, solgte arvingene Greveskogene i Valdres og Nordre Land, og da ble grunnlaget for driften borte. Kjerrat 2 (Gustaf Lewenhaupt) Hele anlegget ble tatt ned. Treverket ble brent til trekull i Åsa og endte antagelig på Bærums Verk
Bilde
«No1 Kirath 21ste Juni 1809» malt av Gustaf Lewenhaupt KJERRATEN I ÅSA I slutten av l700-årene var Peder Ankers skoger sørgelig uthugget.  For å skaffe tømmer med skikkelig volum kjøpte han skoger i Land og Valdres. Men sagingen måtte skje på hans sager i Lysakerelva. Veitransport var utenkelig. Til det var avstanden for lang, veiene for få og  for dårlige.  Vannveien var den eneste farbare. Fra Aurland i Valdres renner Dokka ut i Randsfjorden som grenser til Land. Fra  Randsfjorden renner  Randselva, som munner ut i Tyrifjorden. Herfra ble tømmeret fløtet inn i Steinsfjorden til Åsa og her startet Kjerraten, som var et løfteverk for tømmer. Kjerrat kommer av det tyske ordet Kherrad, som betyr «vendehjul». Kjerraten ved Åsa besto av lange kjettinglenker som kunne trekke tømmeret opp åssiden til Damtjern. Det var en strekning på 3 kilometer og en høydeforskjell på  389 meter. Det trengtes 11 kjerrater som ble drevet med vannkraft. Kjerratens rullebaner ble satt på steinfundamenter me
Bilde
LANGLIDAMMEN I forbindelse med at Langlivannet ble drikkevannskilde, ble det i perioden 1938–42 bygget en demning syd i vannet. Den er 38 meter høy. Den er den tredje demningen i vannet.   Allerede på 1600-tallet ble Langlivannet demmet opp. Morten Lauritzen (død 1665) var soreskriver i Aker. Han ble kalt Ugla fordi han hadde en ugle i sitt segl. I 1649 overtok han Bogstad med tilliggende skog som erstatning for lån til Christian IV. Her fulgte Langlivannet med.  Langlivandet , malt av Gustaf Lewenhaupt, 26. juni 1809 Noe av det første Morten Lauritzen foretok seg etter at han var blitt eier, var å legge demning i Langlivannet, som ble hetende«Skrivardammen» etter ham. Demningen lå noen kilometer nord for den nåværende. Morten drev tømmerhandel og eide sagbruk i Lysakerelven og hadde lasteplass på Vækerø. Ved hjelp av skrivardammen kunne han regulere vannføringen i Sørkedalselven med henblikk på tømmerfløtning.       Peder Anker (1749–1824), Morten Lauritzens tipp tippoldebarn,  e